Kakao Musikk

Trondheim Calling - lørdag

Vi fant enhjørninger og gullgryter. Trondheim Calling er over, se hva vi sjekka ut på lørdag her.

29.01.2012 // Tekst: Magnus Stavrum Opheim, Andreas Dugstad, Inger Beate Dyrstad, Erlend Elvesveen & Frederik Otelo // Foto: Christina Undrum Andersen

Christopher Øyen - av Magnus

Et av høydepunktene for min del i helga var Christopher Øyens konsert på brukbarscenen. For inn mellom bråket av et stappfullt Brukbar var det en litt nedpå og inderlig konsert av en artist som virkelig leverte og viste hva han står for.

Nydelig, mystisk, akustisk gitar-pop med masse referanser til gammel amerikansk populærmusikk. En svært karakteristisk, hes stemme med masse vibrato, og et band med trommer, fele og piano som spilte svært smakfullt. Låter som er både fine, nydelige, inderlige og stilige. Summen blir at det låter så bra at jeg ble helt blåst. Man trenger ikke alltid rope høyest for å bli hørt.

Christopher Øyen er en artist som er på gang, og som har potensiale til å komme seg hvor som helst. En låtskriver og utøver som man ikke ser hver eneste dag, jeg er veldig spent på hva som skjer videre.

Høydepunkt: The Wizard.

I Love Wynona - av Magnus

I Love Wynona spilte på Byscenen lørdagskveld, og sto for en av de aller mest overbevisende konsertene i helga.

Drivende kassegitar, ambientsamples, et pumpende rytmesegment og en eksentrisk Frode Sander Øien i sentrum av det hele på støygitar og vokal. Dette er post-rock med meloditeft og uhøytidelighet som er så deilig befriende. Det er en x-faktor med dette bandet (som neppe hadde slått an på dét tv-programmet, heldigvis). Låtene bygger seg helt fra nedpå nydelig til episk heftig. Og det blir aldri kjedelig eller uinteressant, nerven er der hele tiden. Formidlingen er energisk, ekte og jeg tror på hver eneste tone og hvert eneste ord.

Med skogtur og isbreer i saktefilm og baklengs på lerret ble det hele en helhetsopplevelse som var sjelsettende deilig og fet. I Love Wynona!

Høydepunkt: I’m Beautiful

The Last Ninja - av Drugis

Ute i baren på Supa hører jeg en velkjent 1-up-lyd. The Last Ninja var på. Dette hadde jeg sett frem til! Last Ninja, som er oppkalt etter det gamle Commodore 64-spillet med samme navn, spiller fengende og dansbare chiptunes. Tre mann på synth, keytar, hylende joystick og andre snedige duppeditter. Stas! Her er det kanskje på sin plass med en liten forklaring av chiptunefenomenet for de som ikke kjenner sjangeren. Chiptunes er rett og slett elektronisk musikk spilt med lydmodulene til gamle TV-spillkonsoller. Nerdete nostalgi kanskje, men det er noe med den rå upolerte chiplyden som fascinerer. Da lyden på TV-spill ble bedre med Playstation, Nintendo 64 og videre utover mistet TV-spillmusikken mye av sin særegenhet, da den i praksis ikke hadde noen begrensninger lenger. I motsetning til Slagsmålsklubben så er Last Ninja purister. De står mer støtt i chiptunesjangeren, og lar seg ikke lokke til å flørte med den litt mer lett tilgjengelige synthdiskoen. Det er mer direkte.

Mindre polert. Chip med pønkattityd. En kjenner pixelsuget i magen og det blir veldig vanskelig å stå i ro. Bare en dundrende bakrus hindret meg fra å ta steget ut sammen med de som stod litt lengre fram. Last Ninja har holdt på i ganske mange år, men så vidt jeg vet har de ikke spilt så mye live. Noe som er veldig synd, for både Trondheim, Norge og resten av verden fortjener å høre mer av Last Ninja.

Muligens hadde også Last Ninja hatt godt av å spille litt mer live, da det er enda lettere å la seg rive med av band som selv åpenbart lar seg rive med av sin egen musikk. Jeg ser ihvertfall fram til neste anledning. I mellomtiden kan en jo stikke på urørt og høre seg opp litt!

The South - av IB

Jeg måtte gjennom Byscenes store sal for å finne tappetårnet denne herlige lørdagskveld, og på scenen sto The South. Jeg kom meg aldri til den ølkrana, gitt. Det slår meg at bandet består av bare flinkiser, hvor alle sammen er så sikre på sitt eget uttrykk at det hele smelter sammen til en symbiose av sørstatsrock med et forholdsvis stort innrykk av countrypop. Jeg blir sendt rett tilbake til tenåra og mitt første møte med International Tussler Society. Jeg MÅ ha rockefot, jeg MÅ fram for å se hva de egentlig driver med oppå scenen der. Fanhærskaren til The South er stor og iherdig, det må være vanvittig deilig å være musiker når folket henger med i den grad de gjorde igår. Når jeg en dag moter meg opp til å dra på en evig lang roadrip, da vil jeg ha med The South. Enten i baksetet, eller som hørbart materiale på anlegget. Feelgood, feststemt, jeg lengter til sommeren med en gang. Neste gang gutta spiller skal i alle fall jeg møte opp. Jeg må ha hatt hodet i jorda alt for lenge når jeg ikke har eksponert meg sjøl for den gjengen her. Kudos!

BENDIK- av Erlend (som spiller i BENDIK)

Noe shaky etter gårsdagen fant jeg meg selv rigge opp synth på Byscenen med et eple i hånda mens lokalet sakte fylte seg. Jeg husker svakt at jeg spøkte om å spille på denne scenen i fjor da jeg så Headlights og PELbO på TC 2011, og plutselig så sto jeg der på den evig store scena, uten å vite om det var nerver eller kaffe som ga den lille ekstra uroen: En halvtime til changeover, linjesjekk og lyd er absolutt i minste laget, spesielt tatt i betraktning at vi er over gjennomsnittlig opptatt av lydbilde, og avhengige av god lyd på scena - når ingen av instrumentene dine lager akustisk lyd er det greit å høre dem i monitor. Et par linjer fra korgen til Silje hadde sneket seg unna, og vi gikk en greie seks engstelige minutter over tiden før vi var klare. Det var utrolig rart å se på alle menneskene som hadde samlet seg foran Byscenen, og tenke på alt som har skjedd med BENDIK de nøyaktig 365 dagene vi har spilt sammen. Superstars. Neida. Joda.

Fra første toner var jeg velsignet med nydelig scenelyd og tok meg selv i å tenke "dette kommer til å gå bra", så jeg tok like gjerne og lekte meg litt - prøvde moogbass på andreverset, for eksempel, som jeg litt for sent innså at det var en grunn til at jeg ikke pleier å gjøre. Andrelåta starta som en maskingeværild. Eivind spilte ca tusen ganger fortere enn det jeg hadde forventet - en god blanding av dødsfett og kjempestressende - først midt i første vers fikk jeg hentet meg inn og klarte å trykke på riktige hvite og svartfargede tangenter i riktig rekkefølge og tempo. Heldigvis kom det masse strober på slutten av låta, og det hjelper alltid på feelingen. Tredjelåta, "og at den som skulle miste drømmene skulle bli meg", som forøvrig kommer på sjutommer om tre små uker *hint hint*, bød som vanlig på alt for lite korg i monitor, og jeg lurte på hvilken hånd jeg skulle slippe for å kommunisere med lydmannen, men siden jeg stort sett bruker begge armene OG et ben til filter-pedal, var det bare å forsikre seg om at fingrene var på rett sted. Jeg tror dette er en god problemstilling for en gründer - lukter gode penger i en "mer meg i monitor"-alizer.

Resten av settet gikk som en lek - jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi for eksempel har spilt igjennom "Igjen" i forkant av urørtfinalen: Vi spilte den så mye at jeg hadde sju vannblemmer etter tamburinspilling i hånda, og kunne spilt låta i blinde, midt på natta, opp ned og bakbundet. Sikkert baklengs også. Samtidig. Challenge accepted. Å avslutte med "Aldri" er alltid konsertens høydepunkt: Så enkelt å spille at man kan headbange, og så seigt mot slutten at man kan gjøre det sakte og i halvtempo. Også var det over like fort som det hadde begynt, gjennomsvett og lykkelig. Nedrigg sto for tur, og deretter masse klemmer, konserter og Trondheim love.

Jack Dalton - Frederik

Jack Dalton har rykte på seg for å være et veldig solid live-band, og de skuffet ikke på lørdag. Slik jeg har oppfattet det, har bandet skapt seg et godt navn de siste årene, derfor var det overraskende å se dem spille på den lille scenen på Brukbar. Jeg trodde og håpet at de kom til å spille på en av de større scenene slik at flere kunne få sett dem.

Om man var tilstede ville man ha hørt tjukk vrengbass, hardtslående twangy gitarlyd og drivende aggressiv tromming. Summen av dette er veldig fengende og Jack Dalton tar seg ikke vann over hodet. Det skal nevnes at de peiser på fra første låt, og det er mer eller mindre full pupp fra start til slutt. Men det er jo også forventet når man drar for å se denne gjengen her.

Noe som jeg tror en flere reagerte på var hvor kort settet deres var. Da de har spilt ferdig siste låt sier Espen: ”Hæ!? Er de ferdige allerede?”. Dette var en liten nedtur, for man ville jo ha mer!

Sunswitch - Frederik

Sunswitch er sørenmeg mørkt det. Bandnavnet er i den sammenheng også veldig passende. Man skulle nesten tro at dette bandet er i besittelse av en switch som skrur av sola og gjør alt dystert og mørkt. De er som en gigantisk klump med mørk materie som før eller siden kommer til å svelge sola vår og drepe alt og alle.

Musikalsk ligger det litt i samme gata som Sunn O)), et eller annet sted mellom doommetal og skikkelig mørk postrock. Bandet består av tre karer. En på bass, en på trommer, og en på tuba, faktisk. Dette er tuba-doom av ypperste sort.

Settet består for det meste av lange seige dronepartier, fylt med massiv buldrende bass, seig trommehamring og lange dystre tubamelodier.

Selv om alt dette virker kult, lot jeg meg ikke helt trollbinde av det ekstreme uttrykket deres akkurat denne kvelden. Det har nok mye med settingen å gjøre, dette er jo uten tvil stemningsmusikk. Alle inntrykkene fra de andre bandene som spilte gjorde det vanskelig å leve seg inn i dommedagsstemningen Sunswitch lagde.